Ironwulf.net Ver 6: En Route - Norway, Travel, Photography

Vi har knapt et par timers søvn. Vi måtte våkne opp rundt 2:30 am for våre toppturer angrep. Eller bedre ennå, vi var vekke av den konstante lyden av fottrinn fra andre klatrere på gangen, får klar også. Navigatng gjennom massevis av spredt gjennomvåt klær ovenfor våre rom oppvarming og etter å ha noe til frokost i kantinen vi drar å klatre de siste 2.7km mot toppen.

Det var litt av et duskregn. Jeg gikk forut for den gruppen som vi startet vårt anslag 3:30 om morgenen. De første 200 meter var enkelt, ettersom det var lyktestolpe for å veilede oss mot toppmøtet Gate. Etter gate var det alle trappene opp og totalt mørke i skogen. Det kan være det regner, men stien har rennende vann. Den fottur synes mye enklere eller må spenningen. Jeg har akkurat klatret trappene ett trinn på den tiden. Når jeg får trøtt jeg ville telle ned fra hvert åndedrag 5 - 1 og si "Go" for å tvinge meg selv i briste modus for å fortsette på min måte. Det synes jeg fikk sulten ofte her og hadde til å knaske på rosiner og jordnøtter på sti. Som jeg gå høyere jeg sett tilbake for å se City Lights. The amazing view was måte fullfilling belønning for hver oppstigning. Jeg kunne se noen frontlykter som 10 til 20 meter bak, må resten av gutta jeg trodde. Jeg så opp. Det ble månen glitrende lys langs den klare himmelen. Jeg var glad, det var et tegn på et godt vær.

700 meter opp jeg endelig nådd rope løype. Jeg bestemte meg for å vente på mine kompanjonger var det to andre grupper av utlendinger som passerte meg av før de kom. Jeg gikk på med ropes og gikk ved siden av bergarter. Det var morsomt, jeg trodde. Da har vi nådd et stopp der jeg kunne se topper foran illuminted av måneskinn og at min tilbake hele byen Kota Kinabalu på natt. Det var bare fantastisk og trodde denne turen var virkelig verdt det. Kort tid vi nådd "Sayat-Sayat Checkpoint" hvor du har å vise ID. Det var allerede 7,5 km på sti fra hoppe av på Timpohon Gate. Og kort tid fra dette punktet var det en vertikal assult.

Det ser enkelt, men det er anstrengende. Turgåing på disse stein overflaten gradvis løftet synes mye anstrengende enn å gå opp disse trappene. Det må være tynn luft eller høyde sykdom begynner å sparke i. En venn av min fortalte meg at høyde sykdom starter på 10500 fot, og vi er allerede liker 13.000 føttene opp. Kort tid jeg kunne se varme lys seeping i. Det var pausen av lys i horisonten. Det var bare å ta pusten! Jeg bare måtte stoppe og se sola går gjennom hav av skyer sakte dispersing som solen shone lysere.

Nå har vi nådd kritisk punkt, heving synes å ha senket ned til 15 grader heving, kunne jeg se markøren foran sammen med de andre topper på siden. Men det var så pokker sliter. Jeg har aldri pustet dette hardt! Forbannelse for ikke å måtte jogge uker før. Jeg var redd for mitt venstre kne skade ville handle opp igjen. Men takk gud mitt venstre kne ikke handle opp under denne klatre. Jeg har besluttet å tygge ned på mine siste Milo Energi Bar og noen av mine jordnøtter. Markøren er bare så nær jeg trodde. Etter å spise bestemte jeg meg for å kjøre den opp! Jeg var leende på meg selv etter at jeg har nådd 8.5km markør, fordi jeg måtte sitte ned og ble fatte for luft med mine øyne lukket. Jeg kunne se Low's Peak, så vel som andre klatrere går ned. Jeg er i nærheten, tenkte jeg. Hvis jeg bare kunne nå det søleputt. Jeg var så utmattet eller ut av det at jeg bare huske å vandre ut som en intoxicated mann skjer trinnvis. Jeg husker hva Lance Armstrong sa på en av hans intervju som på en eller annen måte har hjulpet meg til å komme gjennom dette. Og det er innstillingen mini mål å få til det store målet. Liker å få gjennom at markøren og gjennom det rock før jeg endelig nådde foten der tok jeg noen bilder.

Jeg ønsket å vente til de andre, men jeg var glade for å nå toppen så jeg gikk videre på. Den siste gruppen synes å være å gå nedover Jeg møtte opp med denne malaysiske vi møtte tidligere i løpet av de klatre som synes å være å håndtere dykking utvei. Han er med dette japansk jente som står på toppen å nyte utsikten og ta bilder. Snart hun gikk ned med guide og jeg har det topp på min egen.

Det var en steinete topp med bare en liten plattform å stå på, men 360 view was really amazing. Jeg var stolt av meg selv å være på toppen. Det var en uvurderlig reisen. Jeg prøvde å vente på min andre ledsagere. Jeg tror jeg var der for 30 minutter og spiste den siste av mine snacks. Jeg så nedenfor at det ikke lenger var folk kommer og bestemte seg bare for å bare gå nedover. Jeg oppjaget ned mot markøren der jeg kunne se vår guide bølle "Dragen" venter på meg. Det jeg lært at andre allerede besluttet å gå tilbake. Mine to andre kompanjonger nådd så langt som 8,5 km og ble rammet hardt med høyde sykdom og kunne ikke lenger gå på. Resten av gruppen bare gjort det til 7.5km markør og bestemte seg for å gå tilbake, fordi en av mine sykler er kneet allerede ga og den andre hadde litt smerte på sin ankel.

Nå er det på tide å gå tilbake. It was quite en opplevelse av en levetid klatring toppen av Mt. Kinabalu. Det har sine egne grove rufsete kjennetegn som vil utfordre deg i motsetning til Norge majestetiske peak of Mt. Pulag. Det var minneverdig. Nå hvordan å få ned?

Tags: klatre, Kota Kinabalu, Malaysia, Mount Kibanalu, UNESCO